Når det ringer på døra...
Frøken Hermansen har vært syk og snufsete og forkjøla, og har hostet og nyst, og ligget på sofaen og syntes synd på seg selv, fordi hun var usikker på om noen andre syntes synd på henne.
Nå er hun heldigvis nesten frisk, og skal begynne å bl.a trene, og å være kul og pen igjen.
Forrige søndag var Frøken Hermansen hjemme alene. Hun sto opp og følte seg helt nedi kjelleren, og halvveis krabbet inn i den lilla fleece-onepiecen. Så la hun seg på sofaen med teppe, te og tv. Utover dagen begynte hun å bli sulten, men hadde ingenting i kjøleskapet fordi hun var syk hele helgen, og så fikk hun SKIKKELIG lyst på cheeseburger. Hun lette på nettet for å se hvem som kunne levere den som så aller best ut. Og fant den. Og bestilte. Uten dårlig samvittighet. For hun la på en pizza til sønnen i huset også så han ikke skulle sulte da han kom hjem om kvelden. Hun la seg fornøyd ned på sofaen igjen med fjernkontrollen, og halvsov og ventet på burger.
NEI! Det er ikke mulig! Hun spratt opp og nesten slo hodet i taket. NOEN SKAL RINGE PÅ! OG SE MEG! Og jeg ligger her i lilla fleece-onepiece fra Stormberg. Det GÅR ikke. Det går bare ikke! Frøken Hermansen halvveis løp inn på badet, så seg i speilet og konkluderte med at hun så akkurat så syk ut som hun trodde. Klatret ut av onepiecen, inn i undertøy, bukse og svart bluse, sprayet håret med hårspray i riktig retning, pusset tenner, klinte på øyekrem og ansiktsserum, ansiktslotion, foundation og solpudder, pluss litt mascara og en lipgloss som var ALTFOR rød, så hun ble stående å kysse på litt dopapir mens hun fant riktige øredobber. Hmm! Jepp! Nå er jeg klar til å åpne døra!
NEEEEEEEI! Gangen ser helt jævlig ut. Kjøkkenet også! Jeg har jo ligget på sofaen hele helgen. Og pizzamannen kan se inn. Det er FLAUT! Hun samlet sammen sko og jakker og vesker og post og gratisaviser og fotballutstyr og søppelposer på null komma svisj, fikk plassert dem et eller annet sted, før hun fortsatte til kjøkkenet, tømte oppvaskmaskinen i ekspressfart,satt inn alt hun hadde lagret overalt hele helgen, vasket benken, og vasket vasken, og fjernet rot fra spisebordet. Frøken Hermansen ryddet alt i fort film.
Rrrrrrrrrrriiiiiiing! - Hallo. Det er fra Spice. -Fjerde etasje helt borterst, sa Frøken Hermansen. Plukket opp et par håndklær på badegulvet og lukket døra så mannen ikke skulle se inn på badet. Hun smilte sitt mest forkjøla bleke smil: Hei! -Hei, svarte han. Her er maten din, det blir 378 kroner. Han så ikke inn i leiligheten. Og han så heller ikke på henne. Han så sikkert ikke at hun hadde for mye rød lipgloss heller. Hun satt kortet inn i terminalen, ga ham 22 kr i driks, betalte, pg fikk kvitteringen. -Tusen takk, håper det smaker, ha det bra. Så var han borte.
Frøken Hermansen åpnet boksen med cheeseburger, luktet på pizzaen, helte i et stort glass Pepsi Max, og hoppet ut av klærne og inn i onepiecen. Så fikk hun i hvert fall ryddet. Selv om pizzamannen ikke kastet et blikk på hverken henne eller huset. MEN han hadde sikkert gjort det hvis jeg sto der i lilla onepiece og rotete hus, tenkte hun. Og han hadde sikkert fortalt om den gamle grønne bleke syke kjerringa i lilla onepiece til ALLE han kjenner. Og så hadde de ledd av henne alle sammen. Hun er ganske fornøyd med seg selv for at hun unngikk det.
Nå er hun heldigvis nesten frisk, og skal begynne å bl.a trene, og å være kul og pen igjen.
Forrige søndag var Frøken Hermansen hjemme alene. Hun sto opp og følte seg helt nedi kjelleren, og halvveis krabbet inn i den lilla fleece-onepiecen. Så la hun seg på sofaen med teppe, te og tv. Utover dagen begynte hun å bli sulten, men hadde ingenting i kjøleskapet fordi hun var syk hele helgen, og så fikk hun SKIKKELIG lyst på cheeseburger. Hun lette på nettet for å se hvem som kunne levere den som så aller best ut. Og fant den. Og bestilte. Uten dårlig samvittighet. For hun la på en pizza til sønnen i huset også så han ikke skulle sulte da han kom hjem om kvelden. Hun la seg fornøyd ned på sofaen igjen med fjernkontrollen, og halvsov og ventet på burger.
NEI! Det er ikke mulig! Hun spratt opp og nesten slo hodet i taket. NOEN SKAL RINGE PÅ! OG SE MEG! Og jeg ligger her i lilla fleece-onepiece fra Stormberg. Det GÅR ikke. Det går bare ikke! Frøken Hermansen halvveis løp inn på badet, så seg i speilet og konkluderte med at hun så akkurat så syk ut som hun trodde. Klatret ut av onepiecen, inn i undertøy, bukse og svart bluse, sprayet håret med hårspray i riktig retning, pusset tenner, klinte på øyekrem og ansiktsserum, ansiktslotion, foundation og solpudder, pluss litt mascara og en lipgloss som var ALTFOR rød, så hun ble stående å kysse på litt dopapir mens hun fant riktige øredobber. Hmm! Jepp! Nå er jeg klar til å åpne døra!
NEEEEEEEI! Gangen ser helt jævlig ut. Kjøkkenet også! Jeg har jo ligget på sofaen hele helgen. Og pizzamannen kan se inn. Det er FLAUT! Hun samlet sammen sko og jakker og vesker og post og gratisaviser og fotballutstyr og søppelposer på null komma svisj, fikk plassert dem et eller annet sted, før hun fortsatte til kjøkkenet, tømte oppvaskmaskinen i ekspressfart,satt inn alt hun hadde lagret overalt hele helgen, vasket benken, og vasket vasken, og fjernet rot fra spisebordet. Frøken Hermansen ryddet alt i fort film.
Rrrrrrrrrrriiiiiiing! - Hallo. Det er fra Spice. -Fjerde etasje helt borterst, sa Frøken Hermansen. Plukket opp et par håndklær på badegulvet og lukket døra så mannen ikke skulle se inn på badet. Hun smilte sitt mest forkjøla bleke smil: Hei! -Hei, svarte han. Her er maten din, det blir 378 kroner. Han så ikke inn i leiligheten. Og han så heller ikke på henne. Han så sikkert ikke at hun hadde for mye rød lipgloss heller. Hun satt kortet inn i terminalen, ga ham 22 kr i driks, betalte, pg fikk kvitteringen. -Tusen takk, håper det smaker, ha det bra. Så var han borte.
Frøken Hermansen åpnet boksen med cheeseburger, luktet på pizzaen, helte i et stort glass Pepsi Max, og hoppet ut av klærne og inn i onepiecen. Så fikk hun i hvert fall ryddet. Selv om pizzamannen ikke kastet et blikk på hverken henne eller huset. MEN han hadde sikkert gjort det hvis jeg sto der i lilla onepiece og rotete hus, tenkte hun. Og han hadde sikkert fortalt om den gamle grønne bleke syke kjerringa i lilla onepiece til ALLE han kjenner. Og så hadde de ledd av henne alle sammen. Hun er ganske fornøyd med seg selv for at hun unngikk det.
 |
| Andeføtter. Det var det ikke på burgeren. |
Kommentarer
Legg inn en kommentar