Laila-Gunn

 

 

Frøken Hermansen har endelig skrevet en side til på påskekrimmen som beregnes å være ferdig skrevet i påsken 2054. For å gjøre det lettere for nye lesere legger hun med side 1, sånn at hele krimmen så langt den er ferdig kommer her.

Bare så det er sagt så blir det mest sannsynlig ikke en veldig lang bok, da det kommer ca en side i halvåret ut av Frøken Hermansens hode.

Side 1:

Laila-Gunn er en av de glemte. Hun bor i en blokkleilighet i fjerde etasje. Hun smiler aldri. Hun har mørke tanker, og holder seg mest for seg selv. Hun har vært lite ute etter den dagen da alt skjedde. Den dagen Trygve ble borte. Hun har saueskinnstøfler som hun går med hver dag fordi Halvorsen i tredje etasje aldri har varmen på. Det er alltid kaldt hos Laila-Gunn.  Hun har en blå boblejakke og en strikkelue som hun drar godt ned i øynene når hun skal i postkassa eller i butikken. Hun går alltid ut på dagtid når naboene er på jobb, for hun har ingen interesse av å hilse på folk hun har sett mange ganger over mange år, men som hun ikke kjenner. Hun vet at de snakker om henne. Hun bryr seg ikke.

Laila -Gunn har en fryseboks i boden. Der har hun to kilo kyllingfilet, en halvspist boks med Hennig Olsen vaniljeis, og en pakke svinekoteletter. Under pakken med svinekoteletter ligger en pose med en avkappet finger. Den var Trygves. Laila-Gunn ler høyt for seg selv hver gang hun ser den.

Side 2:

Han sitter i hjørnet. Døren er åpen, så han kan gå ut hvis han vil. Men han trives der inne. Han har bodd der i mange år. Lufta er dårlig i leiligheten for hun lufter ikke så mye. Det kommer heller ingen på besøk. Men hun er alltid hjemme. Og hun prater med ham som om han var hennes eneste bekjent. Han svarer ikke. Han lytter til stemmen hennes og skjønner at hun snakker til ham, men han svarer ikke.  Han ser alt som skjer i toromsleiligheten. Han oppfatter det ikke alltid, men han ser det. Og han var der den dagen da alt ble forandret. Han så hva som skjedde. Han skjønte det ikke, men han var der.  Han har aldri fortalt det til noen. Det kommer jo ingen. Ingen å fortelle det til. Ingen som gjør at han får lyst til å prate. Det hender hun skrur på radioen, og han hører stemmer som er gladere enn hennes. Hyggeligere. De ler og det spilles musikk og han får lyst til å prate med dem. Noen ganger gjør han det.  Andre ganger ser han ut i luften. Flytter litt på seg men sier ingenting.

 

Frøken Hermansen aner ikke hva som kommer etterpå. Eller før. Men gleder seg veldig til å finne ut hvor fingeren kom fra. Frøken Hermansen er ingen forfatter. Frøken Hermansen har ingen historie å fortelle. Det eneste hun har er en frossen finger. I fryseren. Som hun ikke aner hvordan havnet der.